Kan vi egentlig fri oss helt fra foreldrenes grep – og vår egen fortid?
Tekst: Rune Langnes
Det er undertonene i Vigdis Hjorts roman Gjentakelsen (2023) som nå er satt opp i en teaterversjon på Oslo Nye Teater. Løsrivelse står sentralt i denne romanen som handler om en voksen kvinne som ser seg tilbake til da hun var 16 år. Hvordan har livet da vært med på å forme livet i dag? Hva gjør livserfaringene med oss – og hva gjør vi med dem? Det er Vigdis Hjort i et nøtteskall.
Spenningsfelt
I velkjent Vigdis Hjort-stil kan vi merke både åpenbare og mer subtile spenningsfelt. Både i individet selv, og i familien rundt. Eller samfunnet for den saks skyld. Gjentakelsen handler mye om å bli selvstendig, rive seg løs og få bestemme selv. Men det kan være lettere sagt enn gjort. Foreldrenes innflytelse blir ofte hengende igjen som et psykologisk indre edderkoppnett. Hvordan komme fri? For eksempel fra en nevrotisk, invaderende og kontrollerende mor. Erfaringene blir til indre bilder av en mor som kan bli sittende igjen. (Selv om vi ikke vil ha henne der!)
Våge å møte fortiden
Svaret til Vigdis Hjort på disse spørsmålene som er så essensielt viktig for et menneske, synes å være å møte fortiden, se på den på nytt (og nytt!) – og våge konfrontere den. Slik kan den løsne lag for lag. Og det skaper således et større rom for selvforståelse. Den danske filosofen Søren Kierkegaard er en stor inspirator for Hjort. Selve kjernen i Kierkegaard sin tenkning er eksistensen: Hva innebærer det å være menneske? Hva gjør livet egentlig med oss? Hvordan skal vi møte dets utfordringer? Noe av svaret Søren Kierkegaard gir er at individet må velge seg selv. Og det er kanskje nettopp det Vigdis Hjort prøver på i Gjentakelsen, hvor handlingen utspiller seg i en familie på Tåsen i Oslo. Den har også elementer av humor. Vi kan bare spekulere i om det er inspirert av Kierkegaard, men det er også faktorer som vi kan spore hos den danske filosofen.
Inspirert av Ibsen – også?
Vår egen dramatiker Henrik Ibsen hadde også mye samme tematikk som Vigdis Hjort er opptatt av å beskjeftige seg med. I Ibsen sitt stykke Et dukkehjem (1879) handler det om hvordan hovedpersonen Nora kan gå fra å være objekt til å bli et subjekt. Om å bli fri. Og hvor uendelig vanskelig det kan være. Både grunnet de ytre forholdene som familien og samfunnet. Men også forårsaket av alle de indre spenningene og konfliktene som utspinner seg – inni Nora selv. Tabuer og skam, temaer Vigdis Hjort ikke er redd for å pirke i, er i høyeste grad også noe som Ibsen berørte. I stykket Gengangere (1881) viser han hvordan fortiden har en tendens til å innhente oss. Ja, kanskje attpåtil gjennom generasjoner.
Fri gjennom ordene
Vi kan også ane litt av tankegangen til den anerkjente franske forfatteren Marie Cardinal i Vigdis Hjort sitt forfatterskap. Den mest anerkjente boken til Cardinal, den selvbiografiske romanen Gjennom ordene (1975), ble ansett som såkalt bevisstgjørings-litteratur av ypperste merke. Hovedpersonen opplever både en ytre og indre frigjøring gjennom å sette ord på seg selv og sitt – i terapi. Noe som også ga henne en bedring av somatisk sykdom. Når jeg nevner Marie Cardinal sin klassiker er det fordi skal man oppsummere Vigdis Hjort med kun ett ord må det nesten bli; bevisstgjøring. Og det er nettopp den prosessen som kan sette en fri. I hvert fall lede til et større indre rom – og en erkjennelse av hvem jeg er! Eller: Hvorfor ble jeg sånn? Det er temaer som Vigdis Hjort på ulike måter vender tilbake til i sitt forfatterskap. Hun vil konkretisere noe som henger i løse luften. Det diffuse og ordløse skal bli satt ord på, og løftes frem i lyset.
Teater som redskap
Vigdis Hjort er å regne som en av landets aller beste forfattere. Ikke så rart. Ekstra spennende er det å få ta del i hennes forfatterskap, og de problemstillingene som opptar henne, med teater som redskap. Noe man nå har muligheten til på Oslo Nye Teater. Boka Gjentakelsen fikk strålende kritikker da den ble utgitt i 2023. Både VG og Dagbladet ga den en sekser. Teaterversjonen er dramatisert av Nina Wester, Birgitte Victoria Svendsen og Marianne Sævig.
Gjentakelsen kan du se på Oslo Nye Teater. Forestillingen varer omtrent 1 time og 20 minutter. Siste spilledato er 22.mai.
